Militær

Eurofightere på vei til Ankara: Erdogans press gir resultater

Etter lang tids diplomatisk tautrekking nærmer Tyskland seg en beslutning om eksport av Eurofighter Typhoon til Tyrkia.

Mikkel Preisler
Av Mikkel Preisler 28. juni 2025

Turbulent vei mot Tyrkia

Historien om Tyrkias mulige kjøp av Eurofighter Typhoon-kampfly er alt annet enn enkel. Det er ikke bare en tradisjonell våpenhandel mellom produsent og kjøper, men snarere et politisk minefelt, der økonomiske, strategiske og menneskerettighetsmessige hensyn kolliderer.

Eurofighter Typhoon er resultatet av et samarbeid mellom fire europeiske land – Tyskland, Storbritannia, Italia og Spania – som alle må godkjenne eksport til tredjepartsland.

I praksis betyr dette at enhver beslutning er gjenstand for omfattende forhandlinger og politisk vurdering.

Ankara har akutt behov for kampfly

Bakgrunnen for Tyrkias interesse er alvorlig. Etter at Ankara i 2019 kjøpte det russiske S-400 luftforsvarssystemet, mistet landet tilgang til det amerikanske F-35-programmet, og USA innførte restriksjoner på salget av nye F-16-fly.

Dette har skapt et presserende behov for moderne kampfly i det tyrkiske luftforsvaret, hvor en langsom utvikling av det lokale TF-X (Kaan) flyet gjør at Tyrkia akutt mangler operativ kapasitet.

I dette vakuumet har Eurofighter Typhoon blitt et attraktivt alternativ, da det kan leveres relativt raskt og er kompatibelt med NATOs systemer.

I mars 2025 tok Storbritannia initiativet med et offisielt tilbud om 40 fly, noe som satte i gang en kjedereaksjon blant NATO-partnere og økte presset på Tyskland.

Berlin vakler under NATO-press

Inntil nå har Tyskland vært den store hindringen for eksporten. Under Olaf Scholz’ regjering har spesielt De Grønne i koalisjonen sterkt opponert mot å selge våpen til Tyrkia med henvisning til landets brudd på menneskerettighetene og politiske undertrykkelse.

Arrestasjonen av Istanbuls borgermester Ekrem İmamoğlu ble fremhevet som en spesielt alvorlig sak.

Men den interne motstanden i Tyskland utfordres nå kraftig av allierte land, spesielt Storbritannia og Spania, som ser handelen som en strategisk nødvendighet og et signal om NATO-solidaritet.

Storbritannia, som etter Brexit søker nye strategiske allianser, står fast på at Tyrkia skal støttes militært, mens Spania har lignende synspunkter.

Erdogans diplomatiske triumf?

Den tyske regjeringen ser ut til forsiktig å bøye seg for presset, noe som kan være en stor politisk og diplomatisk seier for Erdogan.

Hvis eksporten godkjennes, vil det markere et avgjørende skifte i tysk utenrikspolitikk, hvor menneskerettighetshensyn tradisjonelt veier tungt.

Den kommende avgjørelsen blir ikke bare en test av Tysklands interne politikk, men også av NATOs evne til å balansere strategiske behov med verdier og prinsipper. Uansett resultat står én ting klart: Erdogan har klart å rykke ved Tysklands røde linjer.

Vårt team kan ha brukt AI for å bistå i skapelsen av dette innholdet, som har blitt gjennomgått av redaktørene.